Peder Balke og landskapsmaleriet

Peder Balke forente de romantiske impulsene i den europeiske malerkunsten ved inngangen til 1800-tallet med en malerteknisk utforskning av naturkreftene.

Landskapsmaleriet har en spesiell plass i den norske malerkunsten fra slutten av 1820-årene og inn på 1870-tallet, altså hele perioden Peder Balke er virksom som maler. 1800-tallets landskapsmaleri utgjorde en viktig del av den kunstneriske perioden og retningen kalt romantikken, som vokste frem på kontinentet i kjølvannet av den franske revolusjon og etterhvert fikk sitt sentrum i Tyskland. Mer enn en epoke var begrepet «romantikk» uttrykk for en særegen livsfølelse som gjorde seg gjeldende ved inngangen til 1800-tallet. I utforskningen av denne var særlig forbindelsene mellom mennesket og natur viktig, og romantisk orienterte kunstnere både underbygget og utfordret kulturelle konvensjoner i samtiden.

Nyorienteringen begynte på et tidspunkt da de akademiske formene innen malerkunsten ble debattert heftig, ikke minst i forlengelse av det religiøse maleriets gradvise forfall inn på 1700- og 1800-tallet. Samtidig brøt en rekke tradisjonelle former for understøttelse og kunstneriske laugsdannelser sammen, og det oppstod hva kunsthistorikeren Ernst H. Gombrich har kalt «a crisis of art». Denne krisen ledet, ifølge Gombrich, frem mot en «ny begynnelse» der kunstnerne selv, i større grad enn tidligere, valgte sine motiver. Mer individuelle og subjektive idealer kunne vokse frem. Med malere som Caspar David Friedrich og Philipp Otto Runge i Tyskland, Eugène Delacroix i Frankrike, og J. M. W. Turner og John Constable i England, beveget konvensjonene i maleriet seg flere hakk videre. Landskapene var ikke lenger kun bakgrunner for portretter eller andre motiver, men fikk en egen privilegert plass. Etterhvert fulgte også kunstsamlere og utstillingssteder etter.


Bergensfødte Johan Christian Dahl (1788–1857) tilhører banebryterne i retningen maleriet nå tok. Dahl regnes som en grunnlegger av det nasjonale maleriet i Norge og gis også æren for å ha introdusert det nordiske landskapet i den europeiske motivkretsen. Han underviste i København og arbeidet i Dresden, og Dahl og hans etterkommere – som Mathias Stoltenberg, Hans Gude, Adolph Tidemand, August Cappelen, Lars Hertervig og Peder Balke – gikk nitid til verks i arbeidet med å utvikle en malerisk form egnet til å fange inn det nordiske landskapets egenart og en egen malerisk stil.

I Norge fikk landskapsmaleriet en sentral rolle i den unge nasjonens jakt på en kulturell identitet og egenart. Den romantiske bevegelsen i billedkunsten søkte seg etterhvert mot den fjerne, uberørte naturen som ennå fantes. I fremstillingen av fjell og fjorder, skoger og vann, ble landskap og historie ført sammen i ett og samme uttrykk. I måten Dahl og hans elever fortolket det nordlige landskapet på, vendte kunsten seg ut- og innover på en og samme tid. Utover mot naturen rundt dem, og innover mot hva denne naturen etterlot av individuelle erfaringer.

Mange av malerne i Balkes generasjon reiste sørover til store europeiske byer som Dahls Dresden, München og Düsseldorf for studier. Enkelte reiste også ut på mer omfattende dannelsesreiser, over Alpene mot Roma og Middelhavet. Balke etablerte også kontakter på kontinentet, og besøkte i løpet av i tiårene mellom 1830 og 1860 mange europeiske storbyer. Likevel var det reisen han la ut på i april 1832, fra Toten til Trondheim og videre til Finnmark, som fikk størst betydning for hans kunstneriske virke i årene som skulle komme. 

Det nordnorske landskapets steile fjell og ville hav var allerede et yndet fascinasjonsobjekt i både litteratur og malerkunst. Likevel hadde det først og fremst vært i forestillingen de fleste reiste dit. Med Balkes reise til Nord-Norge i 1832 fikk hans jakt på det sublime et langt mer konkret siktemål. Balke seilte langs kysten i tre måneder, helt til Vardø og Vadsø, og ble med det blant de første malerne til å oppdage det nordnorske landskapet. Balke vendte aldri tilbake til «de nordlige egner», slik han omtalte dem, men brukte resten av livet på å skildre hva han hadde sett, knapt 30 år gammel.

I Balkes selvbiografiske beretning, publisert i tidsskriftet Kunst og Kultur i 1921, vies mye plass på hans erfaringer fra den omveltende reisen. Han beskriver det som et forsøk på å «skildre det ophøiede og henrivende Indtryk, som de rige Naturskjønnheder og uforlignelige Situationer gjøre på Beskuelsen og Sindet, et Indtryk, der ikke alene i Øieblikkets Ruus bemestrede sig mig, men endog havde en afgørende Indflytelse paa hele mit Fremtidsliv». Aldri igjen, verken i utlandet eller annetsteds i hjemlandet, skulle Balke få mulighet til «at betrakte noget saa Ophøiende og Begeistrende som det jeg saae og iagttog paa denne Finnmarkens Reise», skriver han.

Idet reisen nærmer seg sitt nordligste punkt berettes det om fjorder opplyst av nattesolen, de hundre hvalers kamper og det hvite skummet som «glinsende optaarnede sig med Horizonten». Vel fremme, gjenforteller Balke, «passeredes [Nordkapp] under de gunstigste Veir som tænkes kunde, medens vi paa Høiden af Nordkap overraskedes af en Orkan fra Sydvest i den Grad, at Skibet for Takkel og Toug maatte bære ind i Lee af Vardøhus, hvor vi lykkelig kom til Ankers». Dagen etter ankomsten går Balke rundt omkring på Vardøy og det som fremdeles er Norges nordligste og østligste festningsanlegg, «for rigtig at kunne have Anledning til at beskue Havets Bryden med Klipperne». Orkanen dagen i forveien hadde virvlet opp krefter han ikke tidligere hadde vært vitne til: «det storartede Syn, der da fremstillede sig for mine forskende Blikke, vil aldrig gaae ud af min Erindring».

Jeg havde taget Plads paa et Fjeldplateu, der laae over 100 Fod over Havfladen, og jeg syntes formelig at maatte holde mig fast i Klippen, naar den saakaldte ’Dragsu’ væltede sig ind mod Fjeldvæggen og mod en Alt overdøvende Tordenrøst igjen rullede ud i det oprørte Hav, for atter paa ny at gjentage det samme forgjæves Stormløb mod den klippefaste og af Ishavets tunge Vover evig ombruste Væg.

Etter å ha sugd til seg de overveldende inntrykkene helt i nord, og med bagasjen full av skisser, reiste Balke sørover samme høst. Møtet mellom skissene han bar på og minnene som formet seg i ham i årene og tiårene etterpå skulle bli utgangspunkt for en høyst personlig fremstilling av det han hadde sett.

(Peder Balke: «Fra Nordkapp», ca. 1840. Foto: Nasjonalmuseet)

Gradvis utviklet han sin særegne stil, preget av en dristig utførelse der han vek unna for konvensjonelle teknikker til fordel for en radikal forenkling av form og fargebruk. Særlig fra 1860-årene, med utgangspunkt i Balkes lakkeringsteknikk, får maleriene hans et sterkt særpreg, der han forlater den naturalistiske tilnærmingen og målet om å gjengi naturen slik øyet hadde sett den. Ved hjelp av få farger utforsket han monumentale komposisjoner, gjerne på små flater.

Balkes møte med landskapet i nord gav også en retning for hans syn på menneskets rolle i det store spillet. Maleriene tilkjennegir et romantisk-visjonært natursyn, som ser mennesket som noe ubetydelig stilt overfor en mektig natur, for «thi i disse nordlige Egne er det Naturskjønnhederne, der spille Hovedrollen, medens Naturens levende Børn, Menneskene, blot indtage en underordnet Stilling ligeoverfor dem». Overalt hvor mennesker eller det menneskeskapte dukker opp i Balkes bilder, er de små i forhold til havets eller fjellenes voldsomhet.

De sugende bevegelsene i dønninger og skyformasjoner får Balkes fremstilling av den voldsomme, og noen ganger fremmede, naturen til å balansere på grensen mellom en indre og ytre virkelighet. Eller som det ble skrevet om Balkes bilder etter jubileumsutstillingen i 1914:

Det var næsten som det primitive i ham her oppe vokste med naturen, bygdemaleren med de lette penselsstrøk blev i et par billeder stormens og elementernes maler. Et billede som Vardøhus fæstning virker næsten som en mythe. Syndflodstrømme driver mot land, mens atmosfæren er mættet av beksorte skyer. Som Noas Ark ligger et lite menneskeverk solbelyst under elementernes rasen.

Kilder

  • Fett, Harry. «Peder Balkes selvbiografi», i Kunst og Kultur, vol. 9. Universitetsforlaget, 1921.
  • Gombrich, E. H. The Story of Art. London. Phaidon Press, 2006 (1950).
  • Lange, Marit Ingeborg. «Peder Balke. Visjon og revolusjon», i Peder Balke. Visjon og revolusjon. Knut Ljøgodt (red.). Tromsø: Nordnorsk Kunstmuseum, 2014.
  • Loge, Øystein. Deformasjon: nedbrytingen av det klassiske naturbildet i norsk landskapskunst. Peder Balke, Lars Hertervig, Edvard Munch, Nikolai Astrup. Bergen billedgalleri. Oslo: Dreyer, 1991.