Peder Balke forente de romantiske impulsene i den europeiske malerkunsten ved inngangen til 1800-tallet med en malerteknisk utforskning av naturkreftene.
Landskapsmaleriet har en spesiell plass i den norske malerkunsten fra slutten av 1820-årene og inn på 1870-tallet, altså hele perioden Peder Balke er virksom som maler. 1800-tallets landskapsmaleri utgjorde en viktig del av den kunstneriske perioden og retningen kalt romantikken, som vokste frem på kontinentet i kjølvannet av den franske revolusjon og etterhvert fikk sitt sentrum i Tyskland. Mer enn en epoke var begrepet «romantikk» uttrykk for en særegen livsfølelse som gjorde seg gjeldende ved inngangen til 1800-tallet. I utforskningen av denne var særlig forbindelsene mellom mennesket og natur viktig, og romantisk orienterte kunstnere både underbygget og utfordret kulturelle konvensjoner i samtiden.
Nyorienteringen begynte på et tidspunkt da de akademiske formene innen malerkunsten ble debattert heftig, ikke minst i forlengelse av det religiøse maleriets gradvise forfall inn på 1700- og 1800-tallet. Samtidig brøt en rekke tradisjonelle former for understøttelse og kunstneriske laugsdannelser sammen, og det oppstod hva kunsthistorikeren Ernst H. Gombrich har kalt «a crisis of art». Denne krisen ledet, ifølge Gombrich, frem mot en «ny begynnelse» der kunstnerne selv, i større grad enn tidligere, valgte sine motiver. Mer individuelle og subjektive idealer kunne vokse frem. Med malere som Caspar David Friedrich og Philipp Otto Runge i Tyskland, Eugène Delacroix i Frankrike, og J. M. W. Turner og John Constable i England, beveget konvensjonene i maleriet seg flere hakk videre. Landskapene var ikke lenger kun bakgrunner for portretter eller andre motiver, men fikk en egen privilegert plass. Etterhvert fulgte også kunstsamlere og utstillingssteder etter.