Om garden og brukerne

Billerud, gardsnr 89 i Hoff sogn i Østre Toten, er nevnt første gang i 1577, men er helt sikkert eldre. Navnetypen tyder på at garden er fra mellomalderen (før Svartedauen). Det er antatt at garden har navn etter personen Billi, som muligens var den første brukeren. I dag er det Østre Toten kommune som eier garden. Jordveien er bortforpaktet. Det er om lag 200 da dyrket jord til garden og  noe skog.

Den første eieren vi kjenner til, er en som het Jon på Billerud. Han eide og drev garden fra 1612 - 1643. Den neste eieren var Otto Mogensen. Han var lagmann på Opplandene og bosatt på garden Hoel på Nes. Han forpaktet bort garden ei tid, men hans svigersønn Claus Christoffer von Hygen overtok seinere Billerud.

Nå kommer en periode i Billeruds liv da den skifter eier flere ganger, men felles for de fleste eierne er at de har en eller annen tilknytning til Otto Mogensens etterkommere.

I 1767 fikk Michael Darre skjøte på Billerud. Fram til nå hadde Billerud vært en ordinær storgard, men i og med at Darre var generalmajor og sjef for det Akershusiske dragonregiment, hørte han med til embedsstanden og Billerud fikk status som embedsgard. Det var i Darres tid at den gamle hovedbygningen (galleriet) ble bygd. I en branntakst fra 1796 nevnes bygningen som "ny og i god stand". Bygningen var da i 1 1/2 etasje med to værelser i andre etasje.

 


Den 10.desember 1802, fikk han lov av Kongen til å "innrette et  Begravelses-sted for sig og sin familie" på Billerud. Denne gravplassen "Begravelsen" finnes fortsatt. Darre hadde to barn, Nils Stockfleth Darre og Susanne Elisabeth Darre. Susanne ble gift med Ernst Frederick Eckhoff som ble neste eier av garden. Eckhoff døde barnløs i 1825 og hans enke solgte samme året garden til Christoffer Larsen Weidemann. I Weidemanns tid, fikk den gamle hovedbygningen fasongen vi kjenner i dag. I 1827-28 bygde han på full annenetasje og loft. Vinteren 1834 fikk han maleren Peder Balke til å dekorere en stor sal i 2.etasje. I alt malte Balke 12 naturmotiver og dette stod ferdig til fru Weidemanns 50-års-dag.

Weidemann var sorenskriver og gift med Christiane Jacobine Lycke fra Danmark. De hadde heller ikke barn. Den neste eieren var oberst Carsten Christer Anker før Anders Hermansen Hanestad kjøpte Billerud i 1883.

Østre Toten kommune kjøpte garden i 1902 fra den siste eieren og brukte garden som fattighjem. Dermed inntrådte en ny periode i Billeruds liv, nå som fattighjem og seinere som pleiehjem og aldershjem. Billerud ble fattighjem der det ble innlagt "arbeidsføre fattige, som hadde vanskelig for selv å skaffe seg arbeid og nødvendig fortjeneste til underhold". De deltok i driften av gardsbruket og i nydyrking av jord.

I april 1923 ble den gamle hovedbygningen fredet som nasjonalt kulturminne, og hovedgrunnen var naturlig nok Peder Balkes veggmalerier. Hovedbygningen rommet helt fram til 1940 hovedfunksjonene for fattighjemsdriften. Da ble den nye hovedbygningen åpnet. I 1937 skiftet fattighjemmet navn til pleiehjem.

Den nye hovedbygningen ble bygget etter at en gammel kontorbygning brant ned i 1937. Bygningen ble åpnet 8.april 1940 og hadde kostet kr.46 600,- Bygningen ble imidlertid snart for liten og ble påbygd 110 kvm i 1956-57.

Tepaviljongen Lifland

Tepaviljongen ble bygget av sorenskriver Christopher Weidemann trolig mellom 1828 og 1832. Peder Balke, som dekorerte salen i 2.etasje på Billerud i 1834, har malt inn dette lille huset i to av maleriene på Billerud - liggende midt i det grønne landskapet. Veien gjennom landskapet på maleriene, er som en invitasjon inn i eventyret, med Lifland som starten eller kanskje målet for eventyret, eller som Jens Raabe så fint sier det i boka "En storbygd" fra 1905 (årboka Totn 1987):

"Naar man fra Lifland, det staselige lysthus med sine hvide søiler og hvidmalte lemmer, den snorlige allè, med den sorte granskov tilhøire, de mektige hængebirker tilvenstre, en mørk høstaften nærmede sig det festlig oplyste hus og kjørte op foran solskiven og løntrærne, da var det en levende illustrasjon af eventyret om festslottet inne i den forheksede skog".

Dette var en periode i garden si historie med kondisjonerte embetsfolk og andre i fest og hverdag, om Bjørnstjerne Bjørnson som fikk servert portvin her av Ankers husjomfru under sine besøk på garden, er uvisst. Huset lå langs den gamle gardsvegen og ble sikkert brukt ved de mange festlighetene her. Trolig også av andre reisende som stoppet opp her og hvilkte litt ved dette vakre smykket av et hus inne i skogen med utsikt over Mjøsa. Kanskje det var et sted der andre også kunne få drømme litt og smake på eventyret som ikke var på deres vei gjennom livet. 

Trolig ble Lifland lite brukt etter at oberst Carsten Anker solgte garden til Anders Hermansen Hanestad i 1883. I 1896 ble Lifland skilt fra Billerud som eget bruk. Det er litt uvisst når det lille huset ble solgt og flyttet til Grande på Kapp og brukt først som lysthus og seinere som hønsehus på garden. Kanskje var det Østre Toten kommune som solgte det til Grande etter 1901. I Norske Gardsbruk (1957) står huset omtalt som "gammel vinstue fra Billerud". På Grande har det sansynligvis blitt panelt utvendig på tre vegger og malt rødt utvendig med hvit og mørk oliven staffering.

I 1967 ble huset flyttet tilbake til BIllerud (etter initiativ fra Olaf Homb fra Billerud og Pål Gihle fra museet) - men ikke til opprinnelig plassering. Gardsbruket Lifland hadde nå sine hus der og vegen var lagt om. Lysthuset ble plassert bak stabburet på Billerud, ved den gamle gravplassen utenfor parken, i påvente av noe bedre. Her har det stått, ribbet, uten panel, uten pipe, uten vedlikehold. 

Rundt år 2000 ble Tepaviljongen (også kalt lysthuset) flyttet tilbake så nær opprinnelig plassering som mulig. Den ble restaurert og pusset opp i tråd med de få eksisterende kilder. Men det hadde kommet et byggefelt på oversiden av den gamle gardsvegen, så tepaviljongen fikk aldri skinne slik den fortjente. Den lå ikke lenger som et staselig lysthus, men som et litt malplassert "attgløyme". Etter hvert som årene gikk, bar den stadig sterkere preg av forfall og det kom mange henvendelser fra publikum som hadde vondt av det lille, en gang så staselige huset.

I 2016 mottok Østre Toten kommune en stor pengegave fra Sparebankstiftelsen DNB til blant annet antikvarisk restaurering. Dermed ble det avgjort at for bedre å kunne ivareta og etterse bygningen, ble den igjen flyttet tilbake til tidligere plassering, ved siden av den private gravplassen. Fra 2017 - 2019, har den igjen blitt fullt restaurert, fått nye vinduer, malt og reparert både utvendig og innvendig ved hjelp av dyktige håndverkere. Fra 2019 er den igjen åpen for publikum når galleriet er åpent og vi tilbyr kunst i "verdens minste galleri" i utstillingssesongen.